Jeg har for mye ubrukelig empati

Et av mine utallige google-søk på i dag (av og til virker det som om jobben min består av bare søking) var etter "timeline component". Et av resultatene ble da Holocaust Timeline.

Gudene vet hvorfor jeg klikket meg inn på den, og videre til Eyewitness Account of Einsatz Ecexutions. En øyevitneskildring av tyske massemord i Ukraina i 1942.

Problemet mitt er at når jeg leser slike ting så lever jeg meg alt for mye inn i situasjonen til ofrene, og dermed er resten av dagen ødelagt med unyttige depressive tanker om menneskenes ondhet.

Etter at jeg har blitt pappa har denne tendensen blitt enda verre, spesielt når det er barn involvert.
Beskrivelsen av det smilende spedbarnet som snart skal ned i en massegrav og bli skutt får meg til å gråte innvendig, og jeg får en trang til å reise meg opp og slenge noe hardt og tungt ut vinduet.
Men jeg tror ikke sjefen min ville ha satt så stor pris på det.

Uansett, poenget mitt er at det overhodet ikke kommer noe godt ut av all denne indre opprørtheten.

Kanskje bortsett fra at jeg gir min datter en ekstra stor klem når jeg kommer hjem i dag.

Det er en ubehagelig følelse: det er noe alvorlig galt med menneskeheten, og det ikke er noe jeg kan gjøre med det.